Grisete svineri!

Ting tar tid og jeg henger etter med det meste. Denne bloggen ligger jeg bare et halvt år på etterskudd med... Det var vel ikke den steka som var gratis som var det viktigste men jeg hadde virkelig lyst til å sette meg mer inn i dette griseriet som Line holder på med. Det er like mange meninger om dette som det er stri bust på en gris. Hva er økologisk? Hva er dyrevennlig? Og hvordan forholder vi oss til alle lenker som vi drukner i på sosiale medier? Hvem skal vi tro på? Skal dyr slaktes? Hvordan? Hvorfor? Kan vi spise dette nyforbannede dyret i det hele tatt?

Jeg vil starte med dama som driver denne grisesjappa. Line kan vel fremstå som både krass og stram med et hundehold med faste rammer og streite avtaler. Jeg har blitt godt kjent med to av hundene og jeg har fulgt de to andre på avstand. Snille, trygge, flinke, fokuserte, rolige dyr med et samlet hodet. Eller... rolig var vel å ta helt av. Når du viker lillefingeren for en border collie så slipper du løs det glade vanvidd. Ulla er intet unntak. Og Lisa... Når en labrador kjenner ferten av noen som kan spises.... eller ikke spises... -så kan det minne om en syklist med dyrt utstyr gjennom Svinndalskogen en grytidlig morgen. Som en bulldoser som ikke tar hensyn til noen. Ikke en gang seg selv. Å være rolig er ikke alltid å være rolig, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener. Flotte dyr.

Hvorfor jeg skriver om bikkjer? Bare for å illustrere dyreholdet på denne ikke-økologiske gården øst i Rakkestad. Det var sauer der da jeg ble kjent med Line. Etterpå har det tilkommet både, alpakka, gris og ku. 

 

Økologisk landbruk er bra se. Løse dyr i store binger. Store tempurmadrasser med satenglaken som bare Freddy Mercury kunne misunt dem. Eller er det kanskje ikke helt sant? Er det bare fôret som er forskjell? Slaktemåten? Neida. Dyra må dø for at vi skal kunne spise dem uansett, tro det eller ei. Strøm? Bly? Kniv? Bryr det oss? Hva er viktigst? At dyra går ute og graver i jorda, leker, springer og er lykkelige eller er det øko stempelet på plastikkpakningen når kjøttet ligger i kjølehylla på lokalbutikken?

Jeg er selv født og oppvokst i grisebingen. Bestefar var grisebonde og drev med smågris. Det betyr at han fikk små griseunger som han skulle fø opp til de ble slaktegris for så å ringe slaktebilen når de var store nok. Han levde av disse dyra. Jeg kunne skrevet en avhandling om den tiden men det er ikke han det handler om nå. Jeg vil bare dele et lite minne for å illustrere på en annen måte at de evner å ha et stort hjerte for dyrene sine disse grisebøndene. Det var en tid der alle hadde tid.... så kom tiden hvor ingen hadde tid. Da sprang ikke grisene fort nok opp på lastelemmen og sjåførene hadde skaffet seg en aldri så liten strømpistol. Den gjorde ikke annet enn å gi et lite støt, men bestefar ville det ikke sånn. De grisene som skulle bli mat på norske bord, som han hadde gått i flere måneder og klødd bak øret. De grisene som gjorde at han selv kunne ha til salt på maten. De skulle ikke strømmes. De skulle tusle i sitt eget tempo opp lasteplanet. De skulle få tid til å stoppe og kjenne frisk luft. De skulle få tid til å kjenne betongen forsvinne sakte under beina og bli til en vuggende lastelem. Bestefar bivånet el-sjokkene noen ganger før han selv grep pistolen og ga sjåføren et lite piff der sola aldri skinner. Den sjåføren kom aldri med strøm igjen. Sånn er nok flere av dem... De derre grisebøndene. Jeg vet ikke hva Line hadde gjort i en liknende situasjon men jeg tipper hun hadde tenkt mye likt som bestefar.

Line har som nevnt sauer også. Og får telefoner... -«Hvordan blir dyrene slaktet? Kan vi kjøpe dem i live?» Halal er selvsagt ikke et tema så hun svarer så genialt som: «Ja, du kan få kjøpt Halalslaktet gris.» Da blir det stille i andre enden ;)

Hva gjelder slakting på normal måte i Norge i 2016 så kastet jeg et spørsmål til en slakter på vennelista mi på facebook. En kjenner jo folk :) Takk Ove 

 

Konklusjonen min må være at det er viktigere at dyra lever et fritt og lykkelig liv enn øko stempelet i butikken. Skal du spise god, norsk, godt behandlet gris så ta en tur til Eng gård i Rakkestad. Bli med på grisekafeen, kjenn på lukta, hils på dyra og tenk en grisete tanke mens du nyter ribba ;)

Jeg dedikerer den siste bloggen på denne siden til Line og dyra. Jeg har fått meg et nytt opplegg i gave :) En hjemmesiden denne gangen. Fortsatt sirkus Nordtug selvsagt ;) sirkusnordtug.net om du fortsatt vil følge :-)

Takk for nydelig gris Line :) <3 Og takk for at du produserer suveren mat, være seg gris, ku eller sau.

-Anita-

I forbannelsens lyse mørke

"Hadde jeg visst hva jeg gikk til så hadde jeg ikke dratt". Sånn startet forrige innlegg. Den gangen gjaldt det e halvgammel kjærring som var klar for heimevernet og forsvaret. Jeg kunne startet med den samme setningen nå. Det stiller seg i rekken av idiotiske ting jeg gjør og jeg handler i god tro. Alltid. (Ikke at hv var idiotisk da... Det er noe av det lureste faktisk :) )

For cirka to år siden så begynte jeg å gnåle om ny hund. Shot'n begynner å bli gammel og tanken på å være uten hund gir meg en type angst som er udefinerbar.

Per engasjerte seg svært lite før han så en australsk gjeterhund i aksjon på tv. "Åhh, det var en fin hund, lyst på sånn jeg!"

Da blir det vel sånn da.
Jeg var nesten på vei til Belgia for å kjøpe valp men noen ville det annerledes.
Dagen etter ble det delt en lenke på facebook med en Aussie hund som skulle gis bort.
For å gjøre en lang historie kort så overtok vi henne.
Jeg vet ikke om jeg skal grine eller være forbanna. I dag har jeg drevet med begge deler.
Hvilke idioter kjøper seg en Aussievalp og stenger henne inne på et vaskerom i et år??? Bare la vær! La være og omgåes dyr i det hele tatt! Sikkert lurt å la være å omgås mennesker også.
Nei, jeg skal ikke være dømmende akkurat nå, men jeg blir lei meg, forbanna og sår. Det var en ungdomsgjeng som kjøpte Aussie, så ble hun omplassert videre og videre. Det siste paret hun var hos er nydelige mennesker. De ville henne alt godt og gjorde hva de kunne, men det var ikke nok.
Jeg var sikker på to ting. At det skulle ta tid og at det kom til å gå bra.
Jeg kontaktet Lisbeth som er min guru i hundeverden. Hun har vært opptatt en stund nå men mens jeg skriver nå så får jeg melding. Vi skal møtes kl 13.00 i morgen lørdag.
"Det er bare å avlive begge bikkjene og hesten. Jeg skal aldri ha dyr mer." Jeg gråt. Vi var på vei til Sverige for å handle og jeg knep igjen øynene så ikke Per skulle se tårene men han så dem."Ikke ta sorgene på forskudd" Jeg luftet og svelget den destruktive sorgen.
Vi var innom fem butikker på syv minutter og noen solstråle var jeg neppe.
Jeg er vel en sånn person som ikke trenger nærhet støtt men kan si fra om jeg trenger. På vei hjem trengte jeg det. Uten å si noe fikk jeg en hånd og holde i.
Forbanna dyr og møk. Jeg har pr nå hatt syv hunder. Jeg har avlivet fem av dem. Sykdom og alder har vært grunnen. Hver gang har jeg kommet et år for sent. Hva skal til denne gangen da? At Aussie biter en unge? At gamle Shot må støes eller pumpes piller? Jeg er så lei. Lei av å spille gud over dyr.
På den annen side gir disse dyra så mye glede. Frøya er syv år og har blitt rå på å håndtere dyr. Hun opplever gleder og vokser med oppgavene.
Per har aldri hatt hund men elsker Shot og har blitt glad i Aussie. Han var vel primus motor for å ta over henne. Han er full av kjærlighet han, men så ikke det store bilde denne gangen. Han har vært irritert en stund. Det er vanskelig å få folk på besøk og redselen for at hun skal bite er stor. Hun ødelegger livet vårt. Den lille, skjønne skapningen ødelegger idyllen og er en klamp om foten. Så her sitter jeg. Jeg visste hun kom til å bli mer enn en håndfull, Frøya har bundet seg til henne, Per er sliten, Shot er sliten og de gamle (gode) eierne hennes følger meg på facebook.
Vi bestilte time hos Morten Hassel. En mann jeg fikk et bankende hundehjerte for en tid tilbake.
Vi møtte opp mest for å starte en prosess som fikk finne sin egen vei senere på dagen. Opplevelsen var abnorm og surrealistisk. Hun fikk totalt panikkanfall inne på kontoret. Det luktet angst (Ja, jeg har kjent den samme lukten av mennesker med angstanfall.)
Morten ville ikke bli bitt så munnbind ble påkrevd. Jeg holdt henne og svettet og gråt og blødde. Per satt med store, rolige øyne og så på. Vi visste hva vi måtte gjøre. Vi gjorde det ikke. Vi elsker henne men vi kan ikke ha en hund som biter.
"Jeg kan ta tester og sende inn. Det blir dyrt men jeg gjør det om dere vi"!. Begge hadde fulle visakort så det handlet nok ikke mest om likvide midler. Så fortsatte han... "dere bør bruke pengene deres hos andre enn meg." Jeg har drevet med hund i tjue år og vet om tre dyrleger som er like ryddige og nøkterne. Jeg gråt og prata litt til mens Aussie jobbet med oppvåkningen. Hun måtte utsettes for en sedasjon for at dyrlegen i det hele tatt skulle få tatt på henne. Hun sov. Hun så dø ut. Jeg visste da at dette var det neste bilde som vil bli tatt av henne om ikke noe forandres. Det neste bilde vil bli av en dø, ung, frisk hund. Nå skal jeg menge meg med de på facebook som har for lite å gjøre: Fuck dere som kjøper en valp fordi den er pen for så å stenge den inne på et vaskerom det første året. Fuck dere som skaffer hund uten å ha peiling. Fuck dere som frarøver en liten valp all lek og moro og opplæring. Fuck dere. Vi som har litt peiling orker snart ikke mer av deres dumhet og egoisme.
Jeg sitter nå med en ødelagt hund som kanskje må dø! Deres skyld! O
Jeg vet ikke om jeg er mest sinna eller mest lei meg. Jeg gråter mye i hvert fall.
Av Per og meg så er det jeg som kan hund. Allikevel har dagens forslag og fremtidsplan kommet fra Per. Jeg er vel for sint tror jeg. Aussie lever og det gjør vi også. Og av verdens idioti er vel livet til en hund ikke noe verd men for oss er det jo verd gull. Hun kryper inntil Shot og søker trygghet. Hun kryper inntil oss og søker trygghet.
Vi lovet det vakre, unge paret som hadde henne før oss at vi skulle gjøre alt i vår makt og det skal vi. Men alt har sin pris. Jeg vet at flere gråter nå.
Jeg har alltid fått høre at jeg er penest når jeg gråter for da er de blå øynene helt blanke. Aldri så ille at det ikke er godt for noe :p I ironien liksom. Som vanlig :p
Vi har hatt noen samtaler i dag. Til tross for at jeg vet at hunder ikke skjønner tirader. Det går an å prøve...
Hun må ha opplevd noe forbanna dritt denne lille som er livredd folk. Det eneste som skjer nå er bare trygghet. Shot ligger og er muggen, Per spiller dart og jeg skriver og gråter. Aussie er innom og tørker tårer og alt er trygt. Det er bare oss.
For første gang på lenge i dag har jeg i forbannelsen laga en dritgo fiskesuppe og heldigvis er det sunt å gråte. Men alt bunner i sinne på uansvarlige mennesker.
Folk kommer med deilige trøstende ord <3
I morgen skal vi møte Lisbeth og vi har ikke gitt opp. Selv om jeg ikke føler det er lenge til. Hvem beholder en hund som biter. I redsel. Dette er min første skikkelige sinnablogg. Håper det blir den siste.
-Anita-

Og hvis noen lurer på mangel på bilder så kommer de i kommentarfeltet på facebook. For den nye pc,n skjønner jeg for lite av. Dette får Anne fikse opp i.

En test

En test 

En opplevelse for livet, uke 2

Leteaksjon? Etter hvem? Det ble mer drama enn vi hadde godt av. Det viste seg at Kirkenesdronninga hadde tatt seg en pause på veien hjem på natta. Det er ikke så rart da. I sivile klær, uten laget, uten gru og uten kamo i ansiktet kan hvem som helst snuble i fortauskanten og ta seg 10 minutter. Det skal legges til at hun var så nær gresset med ansiktet at hun fikk sjekket dyktigheten på Dovre kommunes ansatte. Effektiv denne dama, mens hun allerede ligger nede liksom. Gressklippingen var godkjent.

Året er 2015, 80 år etter at Leonarde Keeler testet den første polygraph maskinen. Måneden er september. Jomfruen og vekten slåss og det var snart valg. Eller hadde det vært alt? Vi var ikke opptatt av hverken jomfruer eller valg. All den tid vi ikke sto på listene. Vi hadde noen politiske debatter også på denne solnedsgangverandaen vår. Vi var enige i flere ting og vi må snart innom tinget å redigere noen vesentlige detaljer. Se på værkartet på hvilken tv kanal du vil. Kirkenes er helt malplassert. Det har aldri irritert meg før men fra nå av er dette en av mine fanesaker. En annen ting er Forsvarets storsekker…. Bør byttes ut med aliminiumskasser. Og MB’n må selvsagt byttes ut med Volvoer. 3 ting! Som et kinderegg. Når vi har fått fikset dette skal vi feire med en øl og Jäger på Karl Johan. Men bare 1. Kanskje 2. Men da må vi være knyttet sammen med håndjern så jeg har kontroll på spetakkelet. 

Vi brukte søndagen på å restituere oss på alle måter. HMS på kropp og sjel. Vi hadde helse og sikkerhet igjen å ta for oss. Miljø gjorde vi unna dagen før. Noen av jentene var flinke og trente og ba oss med, men vi takket nei. Jeg skriver vi fordi det var kun 2 halvgamle kjærringer på den verandaen den søndagen. Helsen reddet vi med mengder med kaffe og sikkerheten tok frk Tangvald seg av. Det var nok det tryggeste. Vi pakket litt og forberedte neste ukes øvelse. 

Tidlig mandag morgen bar det avgårde igjen. Inn i bussen med alle sekkene. Du verden så effektive

vi var blitt. Jeg hadde fortsatt ikke funnet feltlua mi så jeg ble bevilget en ny. Like kvalm følelse å hente en ny som å miste den gamle. Vi skulle tilbringe 4 døgn på fjellet sammen med Moskusen. Til noens glede og noens store forskrekkelse. Men med den lyden vi lagde så var det nok ikke Moskus på kilometers omkrets. Noen sauer ja, men det eneste de gjorde var å legge igjen bæsj som jeg få timer senere skulle skyve nesa mi over. Men ikke den dagen. Etter at vi hadde fått pakket opp og satt leir så fikk jeg vanvittig vondt i magen. Jeg prøvde å sette meg og legge meg men fånyttes. Jeg måtte til slutt ha hjelp ut av teltet og bort til bilen. De følelsene… Jeg hadde en eneste bekymring i hele verden og det var om jeg kom til å bli sendt hjem. Det var snørr og tårer og flere av jentene kom og ga meg en klem og det resulterte så klart i enda mer snørr og tårer. Jeg forlot laget mitt, jentene mine, menneskene mine. Smertene i magen ble blåbær i forholdt til de i hjertet. Jeg husker ikke alle detaljene før jeg lå sprikende på Dombås legekontor. Det var vondt overalt og jeg har store sorte hull fra den kjøreturen. Kapteinen var med. Jeg hadde dårlig samvittighet for å bruke tiden hennes men hun insisterte. Flere ganger. Hun kjørte faktisk ikke videre før ambulansen forlot området. Varme, varme, empatiske dame.

Jeg var helt forferdet inne på det legekontoret. «Vi må ta en urinprøve og sjekke om du er gravid. Har du hatt ubeskyttet sex den siste tiden?» Næmen æ…. Jeg betalte over 6000 norske, hvite kroner for å sterilisere meg for flere år siden. Dette forteller jeg villig om men det virker ikke som jeg blir trodd. «Bare for å være på den sikre siden» Jajaja, gi meg et glass da så skal jeg veksle med deg. «Vil du kle på deg først?» «Må jeg gå langt?» Nei, det var rett ved siden av kontoret. Nei, vettu… Jeg skulle sikkert ha alt av igjen og den nettingen er ikke så artig å dra av og på. Hvis ikke de ansatte på legekontoret har sett e Nordtugræv med lange ullunderbukser før så var det jammen på tide. Jeg kjenner jeg blir irritert når jeg skriver for jeg var mektig irritert da. Jeg var så irritert at jeg glemte å holde glasset under når jeg tisset, kom plutselig på hvorfor jeg satt med et tomt plastglass i hånda og bråstappet det under mens jeg jobbet hardt med å presse ut reservedråpene. «Uff, jeg måtte visst ikke så ille»… Det holdt til å avkrefte en graviditet i hvert fall. Trist altså for det hadde passet fint nå. En baby… Dere som har lest bloggen om fødselen leser ironien.

Mens jeg drev med denne urinen så hadde legen bestilt sjukebil til Lillehammer. LILLEHAMMER??? Det kunne like godt vært et sykehus i USA. Jeg ble enda mer fortvilet og hentet Kapteinen på venterommet. «Du må hjelpe meg med å prate», ba jeg. Jeg var helt utafor og hadde ingen ord. Tro det eller ei. Hun tok en prat med legen og fikk forhandlet seg til at jeg kunne dra innom skolen og hente noen ting og skifte. Det hjalp litt. Jeg ble forsikret på veien om at et døgn borte fra kurset var greit og at hvis jeg ble bedre skulle hun hente meg tilbake til fjellet. TAKK!!! Da var det bare å håpe at det var fort gjort. Tårene rant igjen når jeg skjønte at det var virkelig. Inn på sjukebilen og det siste jeg hørte var at hun forsikret ambulansegutta om at de «ikke skulle få en kjedelig tur»! Jeg tror ikke jeg smilte et sekund. Det ble ikke en kjedelig tur men det tok tid før jeg fikk sparka i gang sleiva. Når vi kom til Vinstra smalt de på sirene i tillegg til blålysa som jeg hadde sett hele veien. Men i jøssenavn… Han som satt bak prøvde å få putta inn e nål i hånda mi så jeg skulle være klar når jeg ankom sykehuset. Kroppen stritta imot og han ga opp. Jeg dro en og annen «på kanten» kommentar men det gikk lenge mellom slaga. 

Besøket på Lillehammer sykehus varte like lenge som pausene på skytebanen. Hun rakk å kjenne etter og ropte på en annen lege som kjente etter. De fant tydeligvis bare normaliteter og konkluderte med muskelstrekk. For et vanvittig sirkus. Jeg var antakelig på Dombås igjen før sjukebilen, ble hentet på toget og kjørt til skolen. Jeg var lettet, sur og bitter. Jeg tenkte på alt jeg hadde gått glipp av og håpet jeg var bedre dagen etter og at jentene ville oppdatere meg når jeg kom tilbake. For det SKULLE jeg. 

3 av jentene kom springende og ga meg en klem. Jeg ble oppdatert på leksjonen fra mandag men jeg gikk for evig og alltid glipp av turen til Grønseterhøe.  Med gru, sekk, børse og hjelm som oppakking hadde de gått i flere timer. De hadde ofret blod, svette og tårer for å komme seg til topps. Jeg skal også til den toppen om det er det siste jeg gjør. Jeg skal bære med meg en ryggsekk med samme vekt de bar og jeg skal opp på den fjelltoppen. For min egen skyld. 

Jeg følte nok på det mer enn de andre. Mange tanker hadde fart gjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg finne plassen min i gruppa igjen? Var jeg velkommen tilbake? Jeg visste jeg var det men på en annen måte visste jeg ikke. Hadde de fordelt mine arbeidsoppgaver seg imellom så jeg ble overflødig? Jeg fikk fort svar. «Laget har ikke vært det samme etter at du dro» «Det har vært en laber stemning etter du dro» «Veilederen har vært dempa etter at du dro» Jeg fikk næring de luxe. De hadde savnet meg og det var fra hjertet. Det kunne de ikke juge fra seg. 

Vi hadde leksjoner på tirsdag og jeg ble mer og mer «med» igjen men det ble ikke som før. Før var det jeg som bar for andre. Nå var det omvendt. Fryktelig. Det var fortsatt vondt også. Når jeg krøp og reiste meg og når jeg satt feil og lå feil. Ubeskrivelig irriterende. På tirsdagskvelden skulle vi bruke i praksis det vi hadde lært i teorien. Vi fikk beskjed om at fienden var observert og vi skulle snike oss innpå. Det var bekmørkt. Vi fikk beskjed om hvilken plass vi skulle ha i laget og gikk av gårde. Så krøp vi litt. Det var flere meter mellom oss og vi kommuniserte kun med tegn. Lett. Smertene forsvant sakte men sikkert etter hvert som adrenalinet presset på. Vi så røyk og vi hørte roping og det ble sendt opp sånne «lysraketter» som la seg som en minisol over oss og ble liggende noen sekunder. Da var det om å gjøre å være i ro for ikke å bli oppdaget. Jeg pustet ikke engang. Jeg var høy som et fyrtårn. Bildene er fra tidligere i kurset.

Onsdag rev vi leieren og ble kjørt nedover i terrenget til en plass vi skulle sette opp gapahuker. 3 i antallet. Vi holdt på hele dagen men du verden så kult det ble. Flinke Pia som tok kontroll og instruerte oss. Vi fikk også i oppgave å plukke bær som skulle blandes i noe ris vi skulle få til kvelds. Den oppgaven kjente jeg at jeg tok med en klype salt for det der hadde jeg vondt for å tro på. Noen bær ble det men det ble like mye skravling mens vi aka på rompa nedover skråningen. Med røverhistorier som smalt fra flere kanter var det ikke annet å gjøre enn å slippe latteren. Hva annet skulle vi gjøre der vi satt…. «Midt i fettfatet». Med mer blåbær i rompa enn i bollen ga vi opp og trasket oppover. Vi ble «overrasket» med burgergrilling på kvelden forresten. Nydelig.

Jeg ble plassert helt i kanten på gapahuken. Det ingen visste var at jeg har stor angst for edderkopper. Jeg plasserte kroppen min nærmest «veggen» av løv og kvister og tittet til siden flere ganger. Jeg ventet å se Paul Hogan for jeg følte meg som en del av den Australske jungelen, men han lå ikke der. Malin lå der. Det var egentlig mye bedre for hun smiler når hun sover. Betryggende. Jeg lukket munnen og ba om at den skulle holde seg sånn igjennom natten men jeg hadde mine tvil. 

Torsdag morgen pakket vi og ble kjørt oppover mot Grønseterhøe, men bare en bit. Der ble vi sluppet av med sekk og børse og skulle gå 15 kilometer. Det som sitter igjen fra de meterne bortsett fra sinnsyk flott natur er disse orda: «Hadde det ikke vært for deg Anita så hadde jeg ikke gjennomført!» Var det min tur til å motivere? For en fantastisk følelse. Bare hyggelig. Jeg går 15000 meter med deg når som helst! <3

Tilbake på skolen var det pussing og rengjøring av utstyr og det tok noen timer. Så var det dusj før vi

skulle møtes rene og pyntede på skolens pub klokka 20. Jeg greide ikke å la være å reise meg og holde en slags takketale. Når jeg skulle sette meg så ville de ha mer så jeg ble stående. Det ble penset innpå hvem som er fedre til våre barn og de fleste av oss visste hvem. Fru Skogan var litt usikker men trodde han het Bjørn Borg. Det var i hvert fall det som hadde stått på trusa hans… Jeg skal ikke dele alt. Hverken fra puben eller felten. Best for alle.

Før jeg avslutter nå så må jeg lime inn et utdrag fra bloggen om Lillehammerturen:

Jeg hadde fått skiftet til sivilt men ullet var fortsatt på.

«Ikke bry deg om det» sa den vakre unge legedama,

«Vi er vant til det».

«Det er mulig» sa jeg

«men JEG er ikke vant til dette. Så la meg forklare litt».

Det fikk jeg. Så opp på stolen igjen. Hun mente jeg skulle ligge bakover og slappe av men jeg skulle selvsagt se på skjermen og ba henne forklare meg.

«Ser du noe muffins?»

«Tja… Ja, se her ja. Stor cyste!»

«Hvor stor da? Vis meg!»

Det var visst bare blæra… Blæra? Jaja så fikk jeg tømme den da. Og opp i stolen på nytt. Hun var veldig usikker så hun tilkalte overlegen. Jada, bare å komme. Kunne ikke bare hele avdelingen ta middagen sin der? Jeg kunne sitte på utstilling jeg.

«Nå kommer det to fingre»….

Jaja, det sier'em alle. Kjør på.

Disse to fingrene til hun legedama greide vi å lage mye morsomt av de siste døgna på kurset.

Fredag var det innlevering av utstyr og samlinger for å avslutte kurset før det var utdeling av diplomer. Kapteinen hadde konstant dette lure smilet i øya igjen og tittet på meg innimellom. Det ble en intern spøk om hvorvidt jeg skulle få diplom eller ikke siden jeg hadde vært så «umulig» i 14 dager. Jeg tror hun la min sist og når hun hadde en igjen i hånda og det bare var jeg som ikke hadde fått så tittet hun på meg og proklamerte at diplomutdelingen var over. Jeg så humoren og prøvde meg: «Det må da være noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt igjen. Jeg gjør alt du ber om, bare si hva jeg skal gjøre» Hun svarte uten å bruke lyd, det mest geniale svaret. Hun løftet armen litt opp og frem, holdt peke- og langfinger sammen og viste dem frem. Perfekt humor akkurat der det passer. Kanskje hun har kjørt drosje en gang… Det ble latter og klapping før jeg også fikk diplom.

Det ble litt sipping og mye klemming når vi skulle forlate hverandre. Jeg skulle sitte og vente noen timer på Dombås før jeg skulle hjem og det er jeg sjeleglad for. Jeg fikk avreagert på flere måter. Takk for et fantastisk eventyr. Takk for lærdom og takk for nye venner.

Tusen takk Forsvaret, Heimevernskolens perfekte instruktører, Norges Lotteforbund og Moss og Rygge Lotteforeningen for denne unike muligheten <3 

-Anita-

En opplevelse for livet, uke 1

Hadde jeg visst hva jeg gikk til så hadde jeg ikke dratt. Det er i hvert fall helt sikkert. Jeg tenkte de orda noen ganger underveis og jeg har sagt dem i ettertid. Jeg tror nok ikke det stemmer. Det som stemmer bedre er at jeg hadde forberedt meg mer hvis jeg hadde visst mer. Jeg er jo nysgjerrig så jeg spurte og gravde i forkant, men det var lite informasjon å skvise ut av folk. Jeg trente til det jeg visste om og det andre… Fikk gå som det gikk. Og det gjorde det. De to første dagene var vi ferdige klokka fem på eftan og de to neste dagene klokka åtte om kvelden. Deretter skulle vi ut på den første øvelsen for så å ha et fridøgn. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Tilsynelatende. Men hva visste jeg. Jeg hadde med utrolig dyktige folk å gjøre så om det skjedde noe uforutsett fra tid til annen så dekket de nok galant over det.

Jeg pleier å like og skrive om ting jeg opplever nesten med det samme, men nå ble det rett og slett for mye for meg. For mange inntrykk og for mye å forvalte. Jeg måtte puste litt. Få avstand. Kapteinens siste ord når kurset var over var: «Husk at når dere kommer hjem nå… Nå har dere vært i en boble i fjorten dager. Det har ikke de der hjemme. Ikke pump dem fulle.» Hun hadde rett selvsagt. Vanskelig å sette ord på magiske «had to be there» øyeblikk. Jeg begynner å se klarere nå.

Kapteinen ja, jeg kan jo starte med henne. Når hun gikk over plassen så var det som om kroppens indre telefon ringte og meldingen lød: «Nordtug! Rett deg opp a!» Uansett hvilket rom hun kom inn i la autoriteten seg umiddelbart som et teppe i lufta. Men det var mer som la seg i lufta. Følelsen av trygghet blant annet. Selv om hun virket som en krass og hard dame så var det noe i øynene der. De var store og brune og bærer sikkert på mer enn jeg så men kjærlighet og empati så jeg. Og varme. Og var det ikke også… Jo det måtte det være… Humor. Jeg så humor i de øya. De glitret på en gjenkjennelig måte. Kunne jeg dele min humor? Det var jeg nok ikke forberedt på, men bestefar lærte meg at det alltid er lov å prøve seg, så det tenkte jeg å gjøre. Bare ikke første dagen.

Første dagen skrev vi opp positive sider ved oss selv og sider med forbedringspotensialer. På en av mine positive så skrev jeg at jeg bruker humor. Til mye. Det tror jeg ingen av dem så noe til første dagen. Jeg satt litt med følelsen av å være på leir og hjemmefra for første gang. Ikke usikker, men jaggu ikke dønn stødig heller.

Vi fikk utlevert en perm som jeg tror rommet syvhundretusen sider om AG3’n. Skulle vi lese dette? Og vi fikk utlevert utstyr. Ikke litt. Ikke mye. Helt hinsides. Alt man trenger for å bo og leve. Og vi fikk utlevert Forsvarets sinnsyke sovepose. Den skal vrenges så skal det festes på et trekk så skal den vrenges igjen så skal den puttes i et trekk så ned i en pose før den videre skal ned i en lomme på storsekken som fremstår som et knappenålshull. Lett! «Inn ska’n om vi skal grine begge to».

Nå er det fristende å gå og hente dagseddelen for å huske rekkefølgen på opplevelsene. Det skal jeg la være. Bloggen min er ingen storsekk så her kommer det hulter til bulter. Det er jo tross alt min blogg. Hadde den vært organisert så hadde den ikke vært min.

Vi ble delt inn i to lag og fikk utlevert en veileder. UB Korporalen sin det se. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke… Hvor gammel var han? Tolv? Og han skulle jeg ta imot ordre fra? Særdeles spesielt. Det tok ikke mange minuttene før han med og uten ord fortalte hvem han var og jeg takket alle makter for at jeg hadde havnet på lag 2. For en fantastisk fyr. Følelsen av trygghet rådet også ved hans tilstedeværelse. Jeg tror jeg hørte han heve stemmen to ganger og da var det virkelig på sin plass. Ingen sa imot heller. «Makan til oppførsel», mente han på. Og han hadde rett. Vi fikk kjeft og tok imot. Resten av tiden var han like blid, morsom, og varm som han var alvorlig og morsk. Eller… Humorsiden vant nok der også. Han var ingen sjef. Han var en leder. En jækla bra en.

Han var som kapteinen: «Putt i lomma å ta med hjem» -folk. Jeg traff forresten flere slike underveis. Jeg trenger større hus!

Følelsen av å bli ivaretatt var absolutt tilstede og det var på tide og begynne å senke skuldrene og puste. Og lære. Jeg tror ikke jeg har lært så mye noe sted noen gang på så kort tid. Ikke minst om meg selv. Klisje med store ord men sånn må det bli nå.

28 august 2015 klokka 19.12 opprettet jeg for ente gang en facebookgruppe. En hemmelig en for oss som var på kurs. Det er jo noe jeg vet jeg kan i hvert fall. Facebook. Det første som ble postet der var bilde av spisetidene i messa. Og det var ikke av meg. Vi skulle nok bli en bra gjeng selv om jeg ikke var overbevist etter første dagen. Vi hadde et felles mål om ikke annet. Og vi var opptatt av mat.

Så møtte jeg galskapen fra Kirkenes. Jeg er litt usikker på hvordan det startet, men den var nok kaffen som brakte oss sammen. Vi delte soloppganger og solnedganger og kaffe. Vi trengte vel egentlig ikke mer. Hun hadde en humor som jeg kjente godt til. Og hun var også en dame man putter i lomma og tar med seg hjem. Om man tør. Det var noe i blikket der også. Ganske mye egentlig.

Etter noen dager på skolen skulle vi fraktes ned i en dal hvor vi skulle bo i fire døgn og tilbringe store deler av døgnet på skytebanen. Storsekker og stridssekker skulle inn på en stor henger og selv skulle vi, gru og børse inn på minibussen. Når 17 jenter skal stable 34 sekker inn på en henger kan det bare gå på en måte. Jeg så da og flere ganger etterpå at både kaptein og veileder sto å så på med et usynlig smil om munnen. Jeg tror de så at vi gjorde så godt vi kunne med de forutsetningene vi hadde og jeg tror de syntes vi var søte. Vi prøvde og prøvde og jammen ble vi bedre og bedre også.

Køsystemer, en og en av gangen, rekke opp hånda og følge både de skrevne og uskrevne reglene var en stor og viktig del av hverdagen. Samtidig som det irriterte meg litt så skapte dette en pussig ro. Men jeg har sagt dette før også. Vi trenger å være under kontroll. Vi blir rolige av det. Som å sette en stresset hund i bur.

Vi hadde pauser. Tissepausene var på 40 sekunder, lunsjen på 80. Sånn føltes det. Jeg har aldri rukket så mye på så kort tid. Det gjaldt å prioritere. Kunne jeg holde urinen varm en time til så rakk jeg en kopp kaffe. Og det gjorde jeg. Blæra er et artig organ og utvider seg. Det er nok ikke uten grunn at den i vårt naboland blir kalt «blåse». Urinen hadde jeg uansett kontroll på. Men jeg har flere kroppsåpninger jeg og det var en større utfordring. Den første uka lå vi som sagt nede ved skytebanen og der var det både porselen og vann. Superluksus. Det hjalp for øvrig ikke stort siden veggene og døra på avlukkene var på størrelse med pussefiller. Jeg måtte si fra altså. Åpenhet er også en av mine sterke sider. Med tanke på hvor viktig det var å ikke bruke energi på oppvarming av tarminnhold så var det vesentlig å ikke holde tilbake informasjon. «Kan vi snakke sammen litt alene?» Hun hadde konstant et lurt smil og det smilet smilte hun med både munn og øyne. «Selvsagt!» Jeg visste at hun kom til å svare det. Trygghet! Hun begynte å gå nedover veien men jeg stoppet henne. Det var ingen statshemmelighet jeg skulle dele. Før jeg liksom rakk å tenke så hadde jeg stilt en type ultimatum. «Enten må vi ha lenger pauser eller så må jeg være litt alene»! Jeg skulle ikke være vanskelig altså. Jeg visste at dette var luksus og at det skulle bli værre. «Jeg sliter med offentlig driting se!» Det er bare en måte å si det må. Jeg skulle nok greie meg på doene som var klippet ut av et dokkehus, men da måtte jeg ha mer tid. Og jeg kunne bare ikke komme for sent til leksjonene. Såpass hadde jeg skjønt. Hun smilte bredere. Igjen med både munn og øyne. Jeg vet ikke om hun var helt sikker på hva hun skulle svare. Jeg visste at hun ikke lo av meg, men det er nok ikke hver dag hun får slike henvendelser. Noen sekunders stillhet også… «Det blir en lenger pause snart!» Thank you! Det gikk dritbra! ILD!!!!

Skyting er morsomt men det er alt annet en komfortabelt. Netting utenpå kne gnikkende mot liggeunderlag er som å banne på et spa senter. Og albuene… det samme. Jeg vet ikke om det var bare flaks men jeg skøyt helt greit. Og når jeg syntes det gikk som best la jeg igjen noen skudd på nabotavla. Jeg tok en for laget da. Var jo i ferd med å lære hvor viktig det var. Det var Malin som lå på høyre siden min og hun tok det med et smil. Hadde jeg hatt nok skudd så skulle jeg satt en 10’er på alle skivene bortover. DET hadde vært for laget det tenker jeg. Jeg fikk kallenavnene «Rambo» og «Tackleberry» ganske kjapt, men jeg mista de like fort og havna tilbake på «pølsa». De var innom et annet navn også men det husker jeg ikke. Sikkert like greit nå som jeg kjenner tankegangen dems.

En av de overveldende følelsene jeg sitter igjen med etter Dombåsbobla mi er ydmykhet. Selv om vi i første uke bodde nær et sanitæranlegg så var det et stykke å gå og vann skulle bæres og dobesøk måtte planlegges. Det var uaktuelt å stå opp etter å ha lagt seg og det var uaktuelt å sove med full blære. Energien måtte brukes til noe annet enn å holde urinen varm. Uten å klage så er lagstelt lave innvendig når du har en kropp som ruver 180 centimeter over bakkeplan. Når du først har manøvrert deg over og forbi og fått av klær i liggende stilling og fått lagt de der det er plass (ingen steder) og fått krøpet ned i posen du allerede ligger oppå, så blir du der. Inntil du får beskjed om annet. Jeg la meg sist hver kveld for jeg måtte ha nattmøtet med Kirkenesgalskapen. Høyst nødvendig.

Det var allerede bestemt to dager før at jeg skulle være lagfører siste dag i skytedalen før vi skulle gå hjem. Ja, hjem. Skolen var hjem. Der var senga mi og dusjen min og balkongen med uformelle øyeblikk med Skoganvarren og resten av jentene mine. Ja, de er mine. Bråk aldri med dem. Først var vi en tur i gassteltet før vi fikk en overraskende runde et annet sted på skytebanen med noen skarpskyttere. På en halvtime hadde jeg skutt hue av en gjeng menn i papp. Han som sto lengst unna sto på 470 meter. Han gjorde ikke mer den dagen for å si det sånn.

Vi fikk storsekkene inn i hengeren igjen og telt og multifuel og vi var bedre denne gangen. Mer organisert. Og det var ikke min skyld for jeg hadde rotet bort feltlua mi og hadde mitt fulle hyre med å lete etter den. Snakk om å føle seg om en idiot. Jeg måtte jo bare innrømme det og selv om jeg fortsatt så varme i de store brune øynene så var ikke smilet så synlig. Jeg var seriøst helt kvalm. En feltlue… Men det handlet ikke om den. Det handlet om å ikke ha kontroll og det handlet om å ødelegge/rote bort andres eiendom. Fryktelig følelse. Jeg fikk uansett meldt inn laget også bar det oppover. 3 kilometer nesten rett opp. Sekken er jo grei å bære, men den gruen gnagde seg ned i skuldrene og børsa skulle jeg ønske jeg hadde to av. Jeg drømte om likevekt.

Det var lørdag og jeg visste at vi hadde fri på kvelden. Det var nærliggende å tenke at grunnen til at jeg ble valgt til lagfører den dagen var for at jeg skulle holde et øye med alle på kvelden også. Det ansvaret kjente jeg at jeg måtte fjerne meg fra. Selv om jeg var eldst på laget så var det vel strengt talt jeg som var primus motor for spaserturen bort til puben på hotellet. Det var jeg som ringte og forhørte meg om vi var velkomne også. Jeg holdt vel en kort liten tale om at ingen måtte gå hjem alene osv. men etter det trådte jeg av. På eget initiativ. For alles beste. Det var nemlig jägertid.

Den første uka nærmet seg slutten og vi hadde blant annet ledd mye. Det er jo ingen hemmelighet at vi jenter lager mye lyd. Om vi er våkne eller sover. Men det er forskjell på lydene. En av jentene lagde seriøst alvorlig skremmende sexlyder når hun sov. Vi hadde en liten gjenskapelse av seansen rundt bålet den ene kvelden. Det var ingen som ikke lo og korporalen og kapteinen var intet unntak. Jeg fikk blod på tann så det tok nok av litt der noen minutter men jeg samlet meg heldigvis igjen. Latter gjør noe med både kropp og sjel og det er utrolig hvor mye lettere dagene går når vi kan le oss igjennom dem.

Vi sminka og pynta oss også bar det avgårde til Dombås city by night. Det var ikke liv der, men det ble det når vi kom. Det var helt tydelig at de bak baren ikke var forberedt på de foran. Det syntes på måpefjesa og de svette pannene. Vi tømte baren for jäger, Fru Skogan og jeg og hadde jeg visst da det jeg vet nå så hadde jeg droppet de to siste og gått tidligere hjem. Jeg la meg og ante ingen fare og det første jeg våknet opp til på søndagen var spørsmål om det var jeg som hadde organisert leteaksjonen om natta. Nei, men kjære fred… Jeg hadde da nok med meg selv. Og lite visste jeg da at jeg virkelig hadde drukket en fra Krikenes langt under bordet.

Fortsettelse følger

-Anita-

Alltid må noe skje

Jeg har vært åpen på kurset om at jeg ikke er rask. Aldri. Uansett hva jeg skal gjøre. Men jeg har andre kvaliteter og en av dem er at jeg kan bære tungt. Så jeg har vært veldig på tilbudssiden når det gjelder bæring. Jeg har båret storsekker så jeg har sett mann med ljåen, men i dag ble det en sekk for mye. Jeg tok av stridsvest og gevær og satt meg på en stubbe. Hadde egentlig ikke tenkt å si så mye om det men det syntes nok. Instruktørene kom bort og vi ble enige i at jeg skulle ta en time out i teltet som akkurat var ferdig satt opp. Jeg la meg og etter noen minutter syntes jeg det hjalp så jeg gikk ut av teltet og gikk litt frem og tilbake og kjente etter. Joda, noe bedre var jeg blitt. Så la jeg meg for å vente på at resten av smertene skulle bli borte. Det var visst uaktuelt. Jeg ble mye verre og redselen begynte å rive i kroppen. Jeg krøp ut av teltet og fikk hjelp av to til å reise meg. Den ene instruktøren har en stødig hånd som han lot meg holde i bort til bilen så ble jeg kjørt til legen. Jeg hadde ikke noe valg men det var helt greit for jeg var helt utafor. 

Jeg unnskyldte meg for lange underbukser i ull og hårete legger og slet meg opp i sprikestolen. Jeg fjernet noen cyster for snart tjue år siden så det var nærliggende å tro at det var det samme igjen. Helt ufarlig bare psyko vondt. Så skulle jeg tisse på et glass for å utelukke graviditet…??? 

«Ehhh jeg har sterilisert meg jeg». 

Greit å sjekke allikevel mente hun på. Jeg ble helt svett. Når jeg kom ut av doen kunne hun informere om at hun hadde bestilt sykebil som skulle frakte meg til Lillehammer. LILLEHAMMER??? Jepp, nærmeste sykehus med ordentlig gynekologisk utstyr. Jeg greide ikke å tenke klart så jeg hentet Kapteinen som var så snill og kjørte meg og ventet på venterommet. Hun var like overrasket så det ut til. Legen mente dette var akutt så jeg måtte dra umiddelbart men kapteinen er en myndig dame og ba dem vente så jeg kunne få hentet ting på skolen. Tårene spratt helt ukontrollert. Ingen vet hvor mye dette betyr for meg. Ikke en gang jeg. Før i dag.

3 av jentene kom og ga meg en klem før jeg dro og Malin som jeg nok kjenner best sa sikkert noe bra som hun pleier men jeg husker ikke. Det var tåkehav noen minutter der. De vinka når jeg dro. Det var helt fryktelig. Jeg visste at de neste timene kom de til å lære masse og oppleve mye uten meg. Jeg visste at de også syntes det var ille. Vi har blitt en gjeng, et lag, en tropp. Det har gått noen kuler varmt men vi har blitt råsterke av det. Jeg har kjent på følelsen av å være forelsket. Ikke i noen, men noe. Hele settingen. Hvem i all verden gidder å tråkle rundt og være våt og kald og tissatrengt og sulten og pådra seg blåmerker og gnagsår og trykksår og det ene med det andre. Jeg gidder det. Vi gidder det og vi gjør det sammen. Det er helt spesielt.  

«Jeg kan love dere at dere ikke får en kjedelig tur» var det siste 3 stjernes dama sa til ambulansegutta før vi dro. Jeg hadde fått sagt til henne hvor viktig dette var for meg og jeg skjønte at hun forsto. Øynene hennes sa det. 

«Hvorfor har vi på blålys» spurte jeg. 

Jeg husker ikke hva han svarte. Han prøvde tre ganger å stikke meg i en åre, men de snurpet seg

sammen. Det greide jeg i det minste å lage litt latter av. Når vi kom til Vinstra dro sjåføren på med sirener. Da ble jeg enda mer redd. De forklarte det med at denne cysten de mente hadde satt bo i underlivet mitt hadde snurret seg rundt en eggstokk og kunne stoppe blodtilførselen. Stokken kunne dø. Jeg har sterilisert meg og skal uansett ikke ha flere barn. Det fortalte jeg men det er uansett ikke noe særlig å fly rundt med en død kroppsdel inne i seg. Jeg så den men jeg så virkelig ikke alt dramaet. Det bare gjorde meg redd. Redd for ikke å kunne fullføre kurset. Redd for å ikke få være en del av dette vanvittige noe mer. Bare redd. Og lei meg. Veldig veldig lei meg. Jeg dro en og annen spøk om noe avvæpning da han dro av meg jakka for å måle blodtrykket. De lo da også men noen entertainer var jeg neppe på denne turen.

Jeg hadde fått skiftet til sivilt men ullet var fortsatt på. 

«Ikke bry deg om det» sa den vakre unge legedama, 

«Vi er vant til det». 

«Det er mulig» sa jeg 

«men JEG er ikke vant til dette. Så la meg forklare litt». 

Det fikk jeg. Så opp på stolen igjen. Hun mente jeg skulle ligge bakover og slappe av men jeg skulle selvsagt se på skjermen og ba henne forklare meg. 

«Ser du noe muffins?» 

«Tja… Ja, se her ja. Stor cyste!» 

«Hvor stor da? Vis meg!» 

Det var visst bare blæra… Blæra? Jaja så fikk jeg tømme den da. Og opp i stolen på nytt. Hun var veldig usikker så hun tilkalte overlegen. Jada, bare å komme. Kunne ikke bare hele avdelingen ta middagen sin der? Jeg kunne sitte på utstilling jeg. 

«Nå kommer det to fingre»…. 

Jaja, det sier'em alle. Kjør på. 

Like fort som Dombåslegen fikk meg til Lillehammer, fikk Lillehammerdama meg ut av kontoret. «Det må være muskulært men blir det verre så må du komme igjen!» Tullet hun? 

«Komme igjen?» spurte jeg…  Det får være måte på til flying. Overlegen sa jeg skulle dra hjem og hvile en uke. Ja, akkurat det tenker jeg. Jeg forklarte kurssituasjonen og selv om jeg ikke tror han forsto så fikk jeg noen piller for å komme meg igjennom resten. Jeg oppdaterte instruktøren som avtalt på sms og hun ringte opp umiddelbart. Hun var kanskje ikke like lettet som meg men det var ikke mye om å gjøre heller. Jeg fikk ikke lov å dra ut i felten i kveld igjen men kanskje i morgen.

Alt de andre har lært skal jeg nok lære meg jeg også og selv om jeg har gått glipp av mye så er det mer igjen og jeg skal gjøre mitt beste som jeg har gjort til nå for å henge med i svingene.

Nå sitter jeg på Lillehammer stasjon og venter på 20.58 toget og kjenner på alle følelsene. Alt fra sinne og frustrasjon til det å være lettet og takknemlig. Jeg begynner å få igjen pusten også faktisk.

Takk for alt engasjement. Jeg vet jentene savner meg og jeg savner dem. Gleder meg til å se dem igjen og bidra i laget, dog med litt mindre bæring ;) 

-Anita-